ANNONSE
Annonse
Nea Radio

Et spel for alle som liker krig og kjærlighet:

Episk spillefilm på utescene

Elden 2022. Foto: Jørgen Bakken.

Å overvære spelet Elden på Røros er som å sette seg inn i en kinosal, riktignok en kald kinosal i 8 plussgrader hvor du savner pledd og sitteunderlag mer enn en større popcornbøtte.

Nea Radio
Nea Radio

Publisert:

Sist oppdatert: 01.08.2022 kl 12:55

ANNONSE
Annonse

Men det er bare omstendighetene; selve spelet er så rik på detaljer og utnyttelse av slegghaugan på Røros at det er en fryd å se på.

Årets forestilling er fri for de store skuespillernavnene, og det gjør at du setter mer pris på de som gjør jobben. Det er flere lokale som har gått gradene fra statist og opp til hovedroller, spesielt 20 år gamle Tiril Sofie Randen Ramberg som var med første gang som 5 åring, og som i år spiller den svenske soldaten Håvard Modig. En kjønnsflytende rollebesetning, men det er ikke noe du tenker mye på underveis, for hun synger og spiller rollen til fingerspissene.

- Uforløst kjærlighet
Alle som er i front av besetningen fortjener skryt, men spesielt må jeg trekker frem Niklas Gundersen som trakterer både Admiral Armfeldt med pondus, og direktør Bergmann, den lettere komediske Børson-aktige rollen. Og han gjør det til gangs, spesielt i motspillet mot den andre som er verdt å peke ut, Mari Hauge Einbu i rollen som Maren. Helten på Røros og i stykket. Denne rollen er så viktig for å dra med seg innbyggerne i stykket og på tribunene, og Hauge Einbu utviser en styrke i både de vare scenene, de spenningsfylte scenene og ikke minst i det flørtene spillet mot Gundersen.
Om det er noe jeg ønsker meg mer av, er det utvikling av historien mellom Bergman og Maren. Den er noe uforløst, men bevares; det er nok av romantikk i spelet som får sine naturlige avslutning. Både på godt og vondt.

Internasjonal kvalitet
Hvorfor er Elden så episk? Lys. Lyd. Statistene. Slegghaugene. Musikken. Alt dette med på å gjøre hovedrollene så innmark gode. Koreografien gjør at absolutt alle har en plass. Uansett hvor du lander øya underveis er det noen som gjør noe de skal gjøre. Ingen tilfeldighet. Dette er gjennomøvd og godt. Dette gjør det lettere for regi å samle fokus på de vi skal se på. Når dramatikken virkelig står på er lys og teknikk med på å forsterke alt. Spesielt er dette viktig under drømmesekvensen hvor du sitter med en følelse av at noen har sett på Doctor Who og Red Dwarf. Virkemidlene drar meg til britisk science fiction, men drømmen er fortsatt godt plassert i slaget mellom Karolinerne og bergkompaniet med arbeidere fra Røros.
Musikken må også trekkes frem, det er subtilt når det trengs, og det er grandiost når det kreves.

Savner spark bak
Stykket er historisk riktig, men jeg savner det store slaget mot slutten. Det kan være at store episke serier har ødelagt meg, og at de siste minuttene blir noe roligere, men jeg savner at rørosingene gir svenskene et spark bak på veien tilbake til Sverige, selv om soldatene oppførte seg stort sett eksemplarisk og alle var godt forlikt til tross for bakteppet som var den svenske krigerske invasjonen.

Hadde jeg trillet en terning, hadde den landet på en sterk 5-er. Jeg nøyer meg med å si at Elden på Røros er et stykke vel verdt å få med seg for historien, det historiske innblikket, musikken, kulturopplevelsen og ikke minst skuespillerne som drar deg inn.

Nøkkelord

ANNONSE