Onsdagskveld hadde riksteateret turnepremiere med sin tolkning av den folkekjære romanen Sult av Knut Hamsun på Kimen Kulturhus. Kimen ble derfor pangstarten på om omfattende turne riksteateret begir seg ut på i løpet av våren, hvor de vil formidle den velkjente fortellingen om den navnløse hovedpersonen som strever like mye etter mat som anerkjennelse. Det er ikke ofte at man beskriver det å føle et fysisk ubehag som noe positivt, men i forbindelse med Sult er det ikke ment som noe annet enn et gigantisk kompliment.

Saken fortsetter etter radiointervjuet

Det å transformere en av norgeshistoriens største romaner om til et dramastykke kan være som å stikke hånden inn i et vepsebol. Det er mange som har en tung relasjon til nevnte roman, men riksteateret beviser at med respekt for materialet og riktige virkemidler kan historien til en tragisk romanfigur omgjøres til en fullverdig versjon innenfor dramasjangeren, også her tragisk.

Identifiserbar men scenevennlig

Fordi historien som blir formidlet er identifiserbar, spesielt for de i publikum som er kjent med romanens innhold vil merke at de delene som blir utspilt på scenen, også er de delene som er mest gjenkjennelig fra boken. De grepene som er benyttet for å gjøre historien mer scenevennlig fungerer også helt ypperlig. Et eksempel er hvordan de har løst det å formidle hovedkarakterens tanker, som er en kombinasjon av monolog og dialog med de andre på scenen. Noe som også åpner opp for å gi blant annet Bache-Wiigs karakter Ylijali en større fysisk tilstedeværelse i stykket. Resultatet er at uvitenheten om hva som er ekte og hva som er karakterens fantasi forsterkes.

Prestasjon som vekker et positivt ubehag

Preben Hodneland leverer en sterk presentasjon og noen ganger er formidlingen så sterk at det vekker et fysisk ubehag. Det er nesten så man kan føle karakterens sult og fortvilelse på kroppen. Og der er denne fortvilelsen, angsten og en svært svingende mentalitet som dominerer stykket og som noen ganger er så vonde å bevitne at man nesten skulle tro at Hodneland var nært å miste det på ekte. Samtidig dukker også karakterens stolte og ærekjære side opp, som gir en dimensjon av humor når han setter sin fantasi i sving og finner opp både navn og ord. Likevel er det mer tragisk enn komisk, og høydepunktet kommer kanskje når den navnløse bryter helt sammen og forbanner gud. Det er her karakterens virkelige forfall begynner, og i likhet med tidligere, er det også smertelig å bevitne. Inntrykket forsterkes av Tuva Syvertsen komposisjoner som speiler de mentale svingningene til karakteren.

Velfungerende samspill

Men det er også nødvendig å trekke frem resten av de medvirkende på scenen, fordi det er nettopp på grunn av samspillet mellom alle at historien fungerer som teaterstykket. Selv de mindre karakterene har en stor betydning for fremgangen, som blant annet nevnte løsning på hovedkarakterens tanker, observasjoner og refleksjoner. Julia Bache-Wiig er også med på å gjøre høydepunktet i stykket sterkt og tilstedeværende. Vi føler med Ylijali når hennes grenser blir overtrampet og illusjonen hun har om den navnløse sprekker. Som forteller er hun veldig nødvendig, som en gråtende Ylijali er hun pinefull fenomenal. Det er en fantastisk tragedie man ikke ville vært foruten, sitter noen i publikum med en annen oppfatning, kunne vi umulig ha sett samme stykke.