ANNONSE
Annonse
Nea Radio

8. mars:

Kjære kvinner, vi må snakke sammen

Karin Jegtvik, Redaktør i Nea Radio Foto: Merete Haseth

Vi må tåle å se andres lykke, vi må tåle å se at andre velge annerledes enn oss selv og vi må tåle at noen gjør det bedre, mener kronikkforfatteren, som tar et oppgjør med kvinner som er kvinner verst.

Nea Radio
Nea Radio

Publisert:

Sist oppdatert: 08.03.2022 kl 23:51

ANNONSE
Annonse

Dette er en kronikk, og innlegget gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Kjære kvinner, vi må snakke sammen!

Jeg elsker å være kvinne. Jeg elsker at vi har en egen dag der vi framsnakker oss selv, står sammen om viktige tema og applauderer kvinnene som har kjempet kampen for oss fram til nå. 8. Mars er fortsatt en viktig dag, som bør og skal markeres. Men det er et par ting jeg gjerne vil snakke med dere om.

Jeg elsker å være kvinne. Det vil si: Jeg elsker å være sterk kvinne. Jeg elsker å være kvinne med sjøltillit til å mene det jeg mener og trygghet til å være akkurat den jeg er. For det å være kvinne kan være veldig vanskelig om man ikke tåler å stå i en evig dans av misunnelse, ryktespredning, rivalisering og kontrollering. Og det er akkurat det vi må snakke om, kjære kvinner.

Jeg elsker å være kvinne, men jeg vil gjøre det jeg vil uten å føle på at jeg må handle ut fra det som er politisk korrekt for en kvinne å gjøre. Det må bli en slutt på at vi aksepterer «shaming» og kjeft fordi noen mener vi bør mene og gjøre noe annet. Jeg er kvinne, men først og fremst menneske, som får lov til å ta egne avgjørelser og bestemme selv hva jeg står for. Jeg vil ha meg frabedt påstander om at jeg er naiv og ikke ser det store bildet, om jeg ikke alltid er enig med den rungende, kollektive kvinnerøsten. Jeg er feminist, men jeg er maskulinist også og først og fremst en forkjemper for likestilling for begge kjønn.

Jeg elsker å være kvinne, men kan vi ikke slutte å hate hverandre så mye. Denne maktkampen som foregår under overflata, som man føler mer enn man ser. Skjulte meldinger, baksnakking og alt dette som kommuniseres mellom linjene. Dette vi starter med på barneskolen, øver oss på og blir stadig bedre til. Mens gutta ordner opp med knuffing og direkte tale og blir irettesatt av voksne, får vi drive med vårt utspekulerte spill i fred. For vi lærer tidlig å manøvrere i dette mørke nettet av kvinners skjulte maktkamp. Jeg var ikke med i populær på barneskolen-gjengen, men det hendte likevel at jeg ble sugd inn i dramaet. Jeg – outsideren, som egentlig levde på siden av alle disse jenteklikkene med followers og fortrengte personligheter – følte meg beæret over å bli tatt inn i varmen fra tid til annen. På bussen, for eksempel, kunne en av disse jentene dumpe ned ved siden av meg. Og overdøvet av motordrønn, sette seg godt ned i setet og hviske med en stemme fylt av sitrende spenning og forakt. Hun kunne fortelle om andre jenter i klassen, som både var håpløse, dumme, smiskete og kjedelige. En rekke indisier ble lagt fram. Som for eksempel en som hadde kjøpt lik jakke som en av de andre populære jentene i klassen. Det måtte være et klart bevis på at hun var «hærmættigås», bortskjemt og sikkert prøvde å smiske seg inn på venninnegjengen. Ja, sånn måtte det være. Jeg sa meg så skjønt enig. Venninnehviskeren var overbevisende og jeg syntes alt hun sa virket fornuftig.

På et merkelig vis ga det en følelse av felleskap og tilhørighet. Dessuten ga det en slags rus. Rusa på baksnakking. Som et kick av falsk sjøltillit for en stakket stund. Helt til adrenalinet forlot kroppen og den hviskende venninna hvisket seg videre inn i andres ører. Mens jeg satt igjen alene, mer ensom enn noen gang. Kun i selskap med min dårlige samvittighet og skadeskutte sjøltillit. Jeg ville jo helst bli likt av alle, og skjønte meg ikke på dette taktiske jentespillet. Jeg var absolutt ingen helgen, jeg, altså, Men jeg ble skikkelig uvel av klikking, baksnakking og skjult kommunikasjon, så jeg holdt meg etter hvert mer sammen med gutta. Det har jeg hørt mange jenter si, og jeg tror det handler om nettopp dette.

Jeg elsker å være kvinne, og jeg elsker kvinner. Jeg digger oss, rett og slett. Derfor håper jeg vi for godt kan slutte å oppføre oss som usikre jenter drevet av misunnelse, mistenksomhet og kontrollbehov. Baksnakking, utfrysing, tisking og hvisking er ødeleggende: et evig jag etter å være innafor, en desperat angst for å havne utafor. Jævlig slitsomt opplegg. Det er en evinnelig konkurranse om å være bedre enn, der alle ender opp som tapere. Jeg funderer innimellom over hvorfor vi oppfører oss slik mot hverandre. Årsakene er nok flere. Den mest åpenbare er misunnelse. Et behov for å føle seg bedre ved å påpeke feil hos andre og få gehør og anerkjennelse. Makt er en annen. Snakke noen ned, fryse ut og gjøre de usikre, så maktposisjonen i gjengen blir styrket. Redsel for å bli utstøtt, avsky og distansering fra svakheter en kjenner igjen hos seg selv, behov for å kontrollere og hang etter innpass er andre faktorer. Og så kan sjølsagt kampen om mannen være en årsak. Rivalisering og posisjonering – ren biologi. For menn må jo bare elske nedlatende, overkjørende og beregnende kvinner. Smart trekk.

Heldigvis har jeg funnet en hel hærskare av fantastiske kvinner som ikke driver på sånn. De er superkule, morsomme og kloke. Sånne kvinner samler jeg på.

Vi må tåle å se andres lykke, vi må tåle å se at andre velge annerledes enn oss selv og vi må tåle at noen gjør det bedre. Og vi må fortsette å heie på hverandre!

For kjære kvinner, jeg elsker oss. Takk for praten og gratulerer med dagen!

Nøkkelord

ANNONSE