ANNONSE
Annonse
Nea Radio

Alenejul:

Så er den her igjen, tida der folk jeg ikke kjenner inviterer meg hjem til jul

Trivsel: Det er helt greit å være alene julaften av og til. Herlig, faktisk. Foto: Privat

Nei. Det er ikke synd på meg. Helt seriøst.

Nea Radio
Nea Radio

Publisert:

Sist oppdatert: 27.12.2021 kl 07:21

ANNONSE
Annonse

Jeg vokste opp med juleselskaper som gjerne besto av to fullsatte bord. Flere titalls mennesker var tilstede og det var et sabla leven. Jeg minnes det med stor glede.

Facebook fantes ikke den gangen, og bildene i mine gamle, nedstøvede fotoalbum bærer preg av det. Ingen poserer på de bildene. I stedet viser de hauger av unger som fråtser i gavepapir, dorullnisser, forsøk på strikkaskjerf og alt det som var godt nok, eller i det minste fikk duge.

Bildene jeg har arvet viser også amerikakjolene fra tante Anne Margrethe i Chicago. Sammen med masse tyggegummi og annet vidunderlig godteri, ble de sendt til et fremdeles fattigslig Norge en gang tidlig på 1970-tallet. For hvert år som går viser bildene nye jentesøskenbarn som etter hvert passet i kjolene. De ble høyt skattet, disse rosa bløtkakene med hvite prikker som fikk en av tantene mine til å rope ut at vi ikke måtte stå for nærme ovnen.

Bildene viser de samme tanter og onkler år etter år, og foreldre som nesten aldri ble skilt.

Noen døde og ble dermed ikke med på bildene året etter, mens andre ble født og fikk plass innenfor fotolinsa til Instamatic-kameraet. Alt var som det skulle være. Slekter fulgte slekters gang på en særdeles velordnet måte den gangen.

Så ble jeg voksen og etter hvert fikk jeg, som mange andre, utfordringen med mine, dine, våre barn.

Nå er disse barna voksne, og jeg mistenker at i ungdommelige hjem over det ganske land heter det nå:

Mine eller dine foreldre i år? Og hos hvem av dem?

Jeg er skilt og jeg har barn med to forskjellige fedre. Begge jentene mine har partnere og en av dem har også skilte foreldre.

Det sier seg selv at det ikke går opp når det lakker og lir mot jul.

Men, tenker du kanskje, du har da så stor familie?

Ja, jeg har det. Jeg har kontakt med de fleste av dem. På Facebook. Det fungerer utmerket. En får gratulert med dagen og fulgt med på når nye bylter som deler dine gener kommer til verden.

Noen få har jeg tettere kontakt med og det setter jeg stor pris på.

Så er det nå en gang sånn at livet går sin gang. Familiens lim lå gjerne i den eldre garde. Limet var hun som kikket på deg fra bak kjøkkengardinet for å følge med på om du gjorde noe galt. Limet var han som var ute og dro juletorsk i grålysningen julaften.

Det var limet som inviterte til juleselskap, før stødige sprudlende tanter som også var lim, tok over. Det bare var sånn.

Men ting har forandret seg. Et kjapt søk hos SSB, viser at 39,4 prosent av Norges befolkning i dag bor alene. Jeg er dårlig i matte, så jeg gidder ikke prøve meg på et konkret tall her, men det er mange av oss.

Og med tanke på hvordan familiestrukturen har endret seg, er det også veldig mange som er alene på julaften.

Trist? Nei, jeg syntes virkelig ikke det! Ikke for min del i hvert fall.

La gå, den første gangen alanejulen ljomet i det fjerne, syntes jeg synd på meg selv helt fra oktober. Men etter at jeg ble skilt bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle påføre døtrene mine dårlig samvittighet for at jeg var alene i jula. Begge har store familier på farssiden, med søskenbarn, søsken og alt som er. Jeg unnet dem å skape disse juleminnene. Jeg vet hvor høyt jeg setter dem selv.

Jeg er litt usikker på om jeg lyktes med prosjektet, altså å ikke påføre dem dårlig samvittighet, men jeg prøvde.

Så da den første alenejula kom, og jeg hadde vært skikkelig sutrete i en tre måneders tid, måtte jeg gjøre noe.

Jeg frilanset for det som den gangen het Malvik-Bladet og bestemte meg for å ta turen til sykehjemmet for å lage julereportasje. Tanken var at jeg like godt kunne tjene litt penger på elendigheta.

Da jeg noen timer senere kom hjem fra sykehjemmet syntes jeg ikke synd på meg selv lenger. Ansatte og frivillige gjorde så godt de kunne, men beboerne savnet familiene sine. Det var nemlig få av dem der.

Trist? Ja, virkelig.

Jeg skal ikke si at jeg aldri har syntes synd på meg selv igjen. Det ville være bløff. Men jeg har gradvis vennet meg til at jula ikke er slik den var før og at det er sånn for mange.

Så nå er det litt tilfeldig om jeg feirer jul med ungene eller ikke. Nå når de er så voksne så får det bli som det blir.

Det som er greia, er at jeg trives veldig godt i eget selskap. Veldig godt. Også på julaften.

Derfor blir jeg litt unnvikende når folk spør hva jeg skal gjøre i jula.

For da kommer det!

–ALENE I JULA???? Det skal du ikke være! Kom hjem til oss!!!

De mener det godt, men med respekt å melde; jeg kjenner dere ikke. Ikke egentlig.

Så kommer forslagene om hva jeg kan gjøre i stedet.

– De har et opplegg i Vår Frue Kirke! Det skal være kjempefint!

Det er det sikkert. Men så godhjerta er jeg ikke. Beklager, men det er sannheten. Jeg har det ikke i meg.

– Jeg har hørt om en helt SUPER bli-kjent-med julefest på Tiller! Dit kan du dra!

Jeg gidder ikke. Så sosial er jeg ikke og jeg syntes egentlig at jeg kjenner nok folk.

Heldigvis, drister jeg meg til å si, har koronaen spart meg for det siste både i fjor og i år.

Saken fortsetter under bildet:

Julegærning: Møt Udon Jones, oppkalt etter japanske nudler og killer of all things julepynt. Med andre ord en helt utmerket julekompanjong. Foto: Stine Brekkan

Når det gjelder julefeiringen, så finner vi utav det, jentene og jeg.

Vi tar julaften i dag, og DET gleder jeg meg til. Og fordi vi skal feire i dag, slåss jeg med en kalkun klokka 06.00 i går for å få den ferdig før jobb. Den skal vi ta for oss av i kveld.

I tillegg har jeg plassert noen skåler med grønnsåpevann strategisk rundt omkring på usynlige steder i leiligheten, for å riktig skape den rette julestemningen. Det enkleste er som kjent det beste.

Jeg tilstår dog at jeg fortsatt drømmer om de store, støyende julemiddagene fra fordums barnedager. Så i påvente av barnebarn går jeg lettere amok når det gjelder gaver til jentene.

– Jeg kjøper alt dette rælet for å overbevise døtrene mine om at jeg kommer til å bli en god mormor, sa jeg til en sliten dame bak et kassaaparat på Torgkvartalet i Stjørdal.

– Herregud, du må ikke gjøre det! Jeg har alt for mange! Hun så helt fortvilet ut.

– Jeg har sagt til dem at nå vil jeg ikke ha flere, for det blir rett og slett for mye. Det tar meg ei uke å komme meg etter å ha passet bare noen av dem en helg!

Så alt til sin tid.

Og i morgen skal jeg ha hummer til frokost, jeg skal ha ovnsbakt brie til lunsj og så skal jeg ha kalkunrester til middag. Fordi jeg kan. Jeg har bøker som venter på å bli lest og en back log med usette episoder på både Netflix og HBO.

Alt dette skal jeg nyte iført en gammel og utslitt rosa nattkjole med hvite prikker, mens jeg sender noen tanker til de jeg kan se på bildene men som ikke er her lenger.

Og ikke er jeg helt alene heller, for jeg skal passe katten til eldste datter, selveste Udon Jones, julepyntdødaren fra Strindheim. Det kan fort bli interessant.

God Jul!

Meningene over er journalistens egne og reflekterer ikke under noen omstendigheter Nea Radios syn på hvordan julen bør begås.

Nøkkelord

ANNONSE