ANNONSE
Annonse
Nea Radio

140-års jubileet

Hyllet Falkberget med kransenedleggelse

ÆREFULLT OPPDRAG: Kirsti Sæter og Hans Vintervold la ned krans på Johan Falkbergets gravsted på dagen 140 år siden dikterens fødsel. Foto: Anita Sivertsgård

Hans Vintervold er glad har fikk det ærefulle oppdraget før han gir seg som ordfører.

Nea Radio
Nea Radio

Publisert:

Sist oppdatert: 01.10.2019 kl 15:23

ANNONSE
Annonse

Ordfører Hans Vintervold la ned en vakker naturkrans på Johan Falkbergets gravsted, 140 år etter forfatter fødsel.

– Det er med ærefrykt vi i dag er samlet for å minnes vår store dikter. Det er nå 52 år siden vår kjære dikterhøvding gikk bort, men hans livsverk og diktning lever i beste velgående, sa ordfører Hans Vintervold til de fremøtte.

Stor betydning

Han la videre vekt på å bringe kunnskap om Falkberget til kommende slekter, og at Falkberget er særdeles viktig for Røros slik det fremstår i dag.

– Falkberget er det enkeltmennesket som har betydd mest for Røros og Rørossamfunnet gjennom alle tider. Da tenker jeg både på forfatteren og ikke minst samfunnsmennesket og politikeren Johan Falkberget, fortalte Vintervold til Nea Radio før kransenedleggelsen.

Ærefullt oppdrag

Vintervold er snart ferdig med sin gjerning som ordfører i Røros, men er glad for at han fikk det ærefulle oppdraget med å markere dikterhøvdingens fødselsdag.

– Jeg er veldig glad for at det ble i min tid at vi hadde denne seansen på gravstedet til Johan Falkberget, sa ordføreren fra Glåmos før han la ned kransen på gravstedet til en annen politiker fra Glåmos. 

Han valgte å avslutte sin tale med et dikt hans far, Oskar Vintervold, en gang skrev om dikteren fra Ratvolden. 


Husker dere fjellets dikter
der han satt ved sitt arbeidsbord
og så tilbake i tiden
og drømte om mange ord.

Han gav oss våre stolte kvinner
han skildret våre lutne menn
han skrev ned vår egen historie
med sin velbrukte penn.

Lisbet på Jarnfjell og a An-Magritt
de store og sterke
Eli Sjursdotter og a Gunhild
mere øm og fin
men størst og finest av dem alle
var kanskje allikevel, Lille Gølin.

Så møter vi Brodd-Sølle og Johannes den kloke
n Ol’Kanelsa, ordknapp og stri
de måtte innom han ofte der nede i smia
bare for å høre hva han hadde å si.

Han eide nok stemmen i seg
men brukte så sjelden mund
fordi han måtte møte en allmue
som også skulle romme presten Sigismund.

Men under vår egen himmel
og da helst en stjernekveld
skimtes den tidløse Hedstrøm
der han går for seg selv.

Han går på sin tidløse vandring
og stanser ved graven til en venn
for så å gå inn i tiden
gå-å komme igjen.

Slik har fjellets dikter
rissa runer inn i våre fjell
med forgylte gullbokstaver
som lyser i oss selv.

Han som gav oss vår egen historie
han som drømte våre hjem
han gikk gammel og sliten inn gravporten
men han lukket den aldri igjen.

Nøkkelord

ANNONSE