Nea Radio

Nea Radio

– Bestyrtet over uttalelser fra rådmannen i Holtålen

Ole Jørgen Kjellmark reagerer på uttalelser i tingretten.

Nea Radio
Nea Radio

Publisert:

Forrige uke kom dommen fra tingretten som sier at Åsenbrua AS slipper å betale tilbake 1,5 millioner kroner til Holtålen kommune i forbindelse med bygging av midlertidig bru etter flommen i 2011, da beløpet er å betrakte som tilskudd og ikke lån.

Da saken var oppe i tingretten i høst, så var en uttalelse om bruas tilstand, gjort av anleggsingeniør Ole Jørgen Kjellmark, et av momentene som kom fram.

Rådmannen i Holtålen, Marius Jermstad, sa til tingretten at denne vurderinga ikke kan vektlegges da han mener Kjellmark er ute etter å skaffe firmaet sitt arbeid. Jermstad sa at dette oppfattes som et ønske fra anleggsingeniøren om å skaffe seg arbeid, og et ledd i Åsenveiens prosjekt om å skaffe seg en ny bru.

Denne uttalelsen reagerer nå Kjellmark på og avviser at han har hatt en skjult agenda i saken. Han mener det er dårlig gjort av Holtålen kommune å kjøre rettsak mot sine egne innbyggere. Kjellmark sier kommunen heller skulle hjulpet innbyggerne i Åsengrenda med å få bygget ny bru for det er det de trenger nå. Han mener den provisoriske brua som står der i dag ikke vil holde lenge.

– Jeg mener rådmannen burde lest hva som står i papirene og sett hvordan brua ser ut i stedet for å lete etter vikarierende motiv og argument, sier han:

Les hele dommen lenger ned på siden

DOM

Saken gjelder tvist om hvorvidt en pengeoverføring på 1,5 millioner kroner fra Holtålen kommune til et veilag, Åsenveien AS, i kommunen, er å anse som et pengelån.

Sakens bakgrunn

Den 16. august 2011 ble Holtålen kommune rammet av flom. En rekke bygninger, veier og broer ble ødelagt av flommen, og partene er enige om at det like etter flommen var en kaotisk tilstand i kommunen.

Noen av de som var rammet av flommen, var personene som bodde på sørsiden av elva Gaula, i Åsveien i Haltdalen. Området ligger sør for Haltdalen sentrum, og på motsatt side av Gaula. Flommen hadde revet ned den eneste broen som ga veiforbindelse til gårdene i Åsveien, og beboerne hadde ikke mulighet til å ta seg over elva.

Veien og brua var på tidspunktet for flommen eid av et privat veilag, Åsveien Veiforening BA, som i praksis bestod av de som eide eiendommer langs veien.

I perioden etter flommen mottok veilaget v/ Styreleder Hans Petter Aasen tre utbetalinger fra kommunen, henholdsvis 13. oktober 2011, 13. desember 2011 og 13. mars 2012. Totalt var disse utbetalingene på 1,5 millioner kroner. Andre foreninger og privatpersoner som var rammet av flommen, mottok også utbetalinger fra kommunen.

Det var ingen skriftlige vedtak eller fullmakter fra kommunen i forbindelse med utbetalingene, og utbetalingene ble foretatt av rådmannen i kommunen, Marius Jermstad. For de fleste av utbetalingene ble det utarbeidet låneavtaler eller andre skriftlige dokumenter. Dette forelå ikke for utbetalingene til Åsveien Veiforening BA. Det er heller ikke fremlagt noen øvrig, skriftlig korrespondanse fra 2011 eller 2012, hva gjelder disse utbetalingene, utover melding om kreditering fra banken.

Åsveien Veiforening BA ble 23. april 2012 endret til Åsenveien SA, altså et samvirkeforetak. Senere samme år ble samvirkeforetaket omgjort til aksjeselskapet Åsenveien AS.

Våren 2013 sendte kommunen brev til en rekke av foreningene/privatpersonene som hadde mottatt pengebeløp i forbindelse med flommen, herunder Åsveien Veiforening BA. I brevet ble det vist til at det ble gitt pengelån fra kommunen etter flommen, i påvente av at de som var rammet fikk utbetalinger fra Statens naturskadefond. Utbetalingen av dekningen fra fondet hadde for noen hadde tatt lengre tid enn kommunen hadde regnet med og kommunen var derfor nødt til å begynne å kreve inn renter på lånene og ba om at det

ble signert låneavtaler. Det ble også avholdt et informasjonsmøte fra kommunen i denne forbindelse.

Åsenveien AS mottok også dette brevet fra kommunen, hvor kommunen altså behandlet utbetalingene til veiforeningen i 2011 og 2012 som et lån og krevet tilbakebetaling av 1,5 millioner kroner. Styreleder i Åsenveien AS, Roar Aasen, besvarte kommunens brev sommeren 2013, og ba om at selskapet fikk utsatt frist for å komme tilbake til kommunen. Dette blant annet på grunn av at det fortsatt var en pågående rettssak mot Statens naturskadefond. Kommunen samtykket til å avvente saken overfor Åsenveien AS.

Åsenveien AS vant frem mot ankenemnda i Statens naturskadefond både i tingretten, og i lagmannsretten. Frostating lagmannsretts dom av 6. juni 2016 er rettskraftig, og Åsenveien AS fikk i desember 2015 utbetalt 2 078 777 kroner i erstatning. Kommunen har i etterkant krevd tilbakebetalt 1,5 millioner av disse pengene, ettersom de mener vilkårene for tilbakebetaling når er oppfylt. Åsenveien AS har ikke betalt noe av beløpet. Midlene står i dag på sperret konto. Åsenveien AS planlegger å bruke midlene til bygging av ny, permanent bru.

Kommunen sa skriftlig opp lånet til Åsenveien AS 22. juni 2016, med frist for tilbakebetaling av hele beløpet 1,5 millioner, samt renter, innen 15. august 2016. Ettersom det ikke kom noe svar fra Åsenveien AS, ble rekommandert brev med samme innhold sendt til alle oppsitterne i Åsenveien 31. oktober 2016.

Den 20. desember 2016 sendte Åsenveien AS v/ Mads Midelfart brev til kommunen hvor det ble bestridt at utbetalingene i 2011 og 2012 var et lån, og hevdet at dette aldri var kommunisert fra kommunens side. Advokat Midelfart sendte 26. januar 2017 brev på vegne av oppsitterne personlig, med tilnærmet samme innhold.

Kommunen v/ advokat Steffen G. Rogstad fastholdt i brev 9. februar 2017 at det aktuelle beløpet var ytet som lån, og varslet samtidig rettslig prosess.

Åsenveien AS imøtekom ikke kommunens krav om betaling, og kommunen tok ut stevning for Sør- Trødelag tingrett 20. april 2017. Tilsvar ble inngitt rettidig, og hovedforhandling ble avholdt 17. og 18. oktober 2017. Holtålen kommune møtte ved Rådmann Marius Jermstad, representert ved advokat Steffen G. Rogstad og rettslig medhjelper Maria B. Tanemsmo. Åsenveien AS møtte ved styreleder Roar Aasen, representert ved advokat Mads Midelfart. I tillegg ble det ført tre vitner.

Holtålen kommune ved advokat Rogstad har i korte trekk anført at saksøkte har bevisbyrden ettersom det er tale om ensidige disposisjoner, og at det også gjelder særlige tolkningsregler for slike disposisjoner. Uavhengig av bevisbyrdereglene er det ikke sannsynliggjort at pengene ble ytt som gave/tilskudd fra Holtålen kommune. Holtålen

kommune fattet muntlig vedtak om å innvilge forskudd på utbetalinger fra Statens naturskadefond, i form av lån. Det er ytt totalt 23 slike lån, hvor alle de øvrige låntakerne har oppfattet at ytelsen var et lån. Alle utbetalingene, foruten utbetalingen til Åsenveien AS, er enten tilbakebetalt eller det er signert på skriftlige låneavtaler. Det var mange som ble hardt rammet av flommen og det foreligger ikke forhold som gjør at Åsenveien AS skulle behandles annerledes enn de øvrige. Den etterfølgende opptreden til begge partene viser også at de har forholdt seg til at utbetalingen var å anse som et lån. Det er tilnærmet rettsløst å kommet til et annet tolkningsresultat enn at utbetalingen ble ytet som et lån. Rådmannen hadde heller ikke fullmakt til å gi tilskudd, og eventuell avtale om tilskudd er derfor ikke bindende etter avtaleloven § 11 annet ledd. Uansett hvordan retten vurderer bevisene, kan retten derfor ikke frifinne Åsenveien AS.

Holtålen kommune sin påstand:

1. Åsenveien AS dømmes til å betale kroner 1 500 000,- til Holtålen kommune innen 14 dager fra dommens forkynnelse, med tillegg av lånerente på 3,5 % fra 1. november 2014 og frem til 15. august 2016.

2. Åsenveien AS dømmes til å betale forsinkelsesrente fra 15. august 2016 og frem til betaling skjer.

3. Åsenveien AS dømmes til å betale Holtålen kommune sine sakskostnader.

Åsenveien AS v/ advokat Midelfart har i korte trekk anført at det ikke ble kommunisert til veilaget at pengene ble gitt som lån. Saksøker har som kravstillier bevisbyrden for at avtale om lån er inngått. Det er ikke gitt aksept på tilbud om lån. Åsenveien AS fikk tilbud om tilskudd, noe som samsvarer også med de tilskuddsmidlene som ble søkt fra Fylkesmannen av kommunen i samme periode. Det var også særlig behov for en midlertidig bru til Åsenveien. I etterkant av utbetalingene i 2011 og 2012, har kommunen verken bedt om skriftlighet rundt det anførte lånet, eller bedt om status i saken fra Statens naturskadefond. Kommunen har ikke opptrådt som om kommunen selv har ment at det ble ytt et lån til Åsenveien AS. Først våren 2013 blir Åsenveien AS opplyst om at utbetalingen er å anse som et lån. En tolkning av avtalen som ble inngått tilsier at det ikke var tale om en låneavtale. Et eventuelt tilbakebetalingskrav fordi rådmannen har gått utover sine fullmakter, er foreldet.

Åsenveien AS sin påstand:

1. Åsenveien AS frifinnes.

2. Holtålen kommune dømmes til å betale Åsenveien AS sine omkostninger for retten.

Rettens vurdering

Rettslige utgangspunkter

Spørsmålet i saken er hvorvidt tre utbetalinger på totalt 1,5 millioner kroner i 2011 og 2012, er å anse som et tilskudd/gave fra kommunen til daværende Åsveien Veiforening BA, eller om utbetalingen er å anse som et ordinært pengelån som kan kreves tilbakebetalt, eventuelt med renter.

Det er ikke omtvistet at Åsenveien AS har overtatt forpliktelsene fra Åsveien Veiforening BA. Dersom utbetalingene først er å anse som et lån som skal tilbakebetales, er det enighet om at denne forpliktelsen har gått over fra Åsveien Veiforening BA til Åsveien SA

23. april 2012, og videre til Åsenveien AS ved omdanning av selskapet til aksjeselskap. Retten legger dette til grunn.

Det er altså slik at kommunen har overført tre pengesummer til veiforeningen i 2011 og 2012, etter samtale med daværende styreleder. Det ble med dette inngått en form for avtale, og retten må tolke det nærmere innholdet i denne avtalen.

Det har vært anført fra Åsenveien AS at kommunen som kravstiller har bevisbyrden for at det ble gitt et pengelån. Kommunen har anført at de særlige bevisreglene for gaver gjelder, altså slik at Åsenveien har bevisbyrden for at overføringen var en gave, og at en slik ensidig disposisjon skal tolkes mer til fordel for giver enn mottaker.

Retten er enig med kommunen i at det generelt ved spørsmål om gaveoverføringer er slik at den parten som påstår at det er gitt en gave, har bevisbyrden for dette. Det foreligger i praksis en presumsjon for at overføringen er et lån og ikke en gave. Det vises til Rt. 1929 s. 1086 hvor Høyesterett uttalte:

Man maa regelmessig gaa ut fra at en forstrekning har karakter av laan, medmindre der oplyses særlige omstendigheter som gir tilstrekkelig grunn til at bedømme den aanderledes.

Høyesterettsdommen er fulgt opp også i nyere rettspraksis. Blant annet i Borgarting lagmannsretts dom LB-1999-2209, som også gjaldt en pengeoverføring mellom nærstående, viste uttalte lagmannsretten med henvisning til Rt. 1929 s. 1086 at retten «i mangel av andre holdepunkter» la til grunn at det dreide seg om et lån. Selv om både Høyesteretts dom og senere rettspraksis om gaveoverføringer særlig omhandler pengeoverføringer mellom familiemedlemmer, mener retten det rettslige utgangspunktet er relevant også for denne saken. De særlige forhold som gjør seg gjeldene ved en pengeoverføring fra en kommune til et privat veilag – og ikke en typisk gaveoverføring

mellom nærstående – får imidlertid betydning for hvilke konkrete omstendigheter som kan begrunne at overføringen ikke skulle anses som et lån.

Spørsmålet blir derfor om det foreligger særlige omstendigheter som gjør at det er sannsynlig at utbetalingene fra kommunen til Åsveien Veiforening BA ikke var et lån, men en gave/tilskudd.

Utgangspunktet for vurderingen av om det forelå en gave eller et lån, et situasjonen på utbetalingstidspunktene. Det er ikke anført at disposisjonen skal ha endret karakter i etterkant, enten ved ettergivelse av lån til en gave, eller erkjennelse av låneforpliktelse.

Ved den nærmere vurderingen av situasjonen i 2011 og 2012 legger retten særlig vekt på dokumenter som i tid ligger nært opp mot de hendelsene retten skal vurdere. Videre har retten med seg at det ofte er grunn til å legge mindre vekt på opplysninger fra parter, eller vitner med binding til partene, som er gitt etter at tvisten er oppstått, dersom disse opplysningene står i motstrid eller endrer bildet mer tidsnære og uavhengige bevis gir. Det vises til Høyesteretts dom, Rt. 1998 s. 1565.

Retten har funnet den nærmere vurderingen av situasjonen i 20011 og 2012, vanskelig. Tidsnær, skriftlig dokumentasjon er nærmest fraværende, og partene har for retten avgitt ulike forklaringer om hvordan de oppfattet utbetalingene. Ingen av vitnene som er ført kan anses uavhengige av partene, og vitnene kan i liten grad belyse den faktiske situasjonen mellom partene, herunder kommunikasjonen mellom partene, på tidspunktet hvor utbetalingene fant sted.

Beløpets størrelse, kroner 1,5 millioner, tilsier isolert sett at det ikke ble inngått en avtale i form av en gavedisposisjon, men en låneavtale. Å benytte fellesskapets midler på en slik måte – ved utdeling av store midler til én aktør i kommunen når flere var rammet av flommen – tilsier også isolert sett at utbetalingen ikke var ment som et rent tilskudd/gave.

Som det vil fremgå nedenfor mener retten likevel at det er sannsynliggjort at kommunen faktisk mente å gi ren økonomisk støtte til Åsveien Veiforening BA, slik at utbetalingene ikke kan anses som et lån. Momentene som begrunner dette, gjennomgås i det følgende.

Partenes handlinger og uttalelser forut for utbetalingen 13. oktober 2011

Marius Jermstad, som var rådmann i Holtålen kommune i 2011, og fortsatt er rådmann i dag, forklarte for retten at kommunen i løpet av august begynte å få en viss oversikt over skadeomfanget, samtidig som kommunen visste at det ville ta tid å få utbetalingene fra Statens naturskadefond. Jermstad kom derfor opp med ideen om at kommunen rentefritt skulle forskuttere de skadene som det var grunn til å tro at Statens naturskadefond ville dekke. Det skulle i praksis gis avdragsfrie lån, uten sluttdato og renter, som skulle gjøres opp når erstatning var gitt fra Statens naturskadefond. På spørsmål om hva kommunen

mente skulle skje med lånet dersom låntakerne ikke mottok forutsatt erstatning fra naturskadefondet, opplyste rådmannen at dette ikke var klart på utbetalingstidspunktet, men at det heller ikke hadde blitt noe problem i etterkant.

Jermstad har forklart at han lanserte denne ideen overfor formannskapet i kommunen, og at han deretter fikk muntlig fullmakt til å gi ut lån på de premissene rådmannen skisserte. Det ble ikke fattet noe formelt vedtak. Jermstad pekte på at ingen andre norske kommunen har tilbudt denne ordningen, og at kommunen strakte seg svært langt for å hjelpe innbyggerne.

Retten legger til grunn at Jermstad fikk fullmakt til å utbetale lån fra kommunen, i samsvar med de premissene han selv har skissert. En rekke private organisasjoner fikk utbetalt større pengebeløp, og har senere tilbakebetalt disse beløpene, eller signert gjeldsbrev.

Spørsmålet er likevel hvorvidt utbetalingene til Åsveien Veilag BA var ment å inngå i denne ordningen, eller om det for denne organisasjonen ble gitt andre former for bistand.

At rådmannen i dag er klar på at han på tidspunkt for utbetalingen i oktober 2011 mente at det var tale om et «flomlån» til Åsveien Veiforening BA, på lik linje med de andre lånene som ble gitt, mener retten ikke i seg selv kan være avgjørende. Som nevnt ovenfor er det av særlig vekt å se hen til dokumentasjon som ligger tett opp mot utbetalingstidspunktene, for å vurdere hvordan situasjonen da var. Det er en rekke årsaker til at partenes egne oppfatninger i etterkant av at en tvist er oppstått, generelt tillegges mindre vekt dersom opplysningene står i motstrid til øvrig, tidsnær dokumentasjon.

Hans Petter Aasen har forklart at han i forkant av å ringe til rådmannen om den første utbetalingen, hadde hatt besøk av ordføreren i kommunen, som ble flydd inn til gården med helikopter. Aasen hadde gjennom samtalen fått inntrykk av at kommunen skulle gi penger til en midlertidig bru. Konkret hadde Aasen oppfattet at tilskudd til brua skulle forskutteres av kommunen, som selv ville søke Staten v/ Fylkesmannen om skjønnsmidler i forbindelse med flommen. Han har forklart at dette var det som lå til grunn for hans telefon til rådmannen hvor han ba om en utbetaling til brua. Roar Aasen, som er dagens styreleder av Åsenveien AS og sønn av Hans Petter Aasen, har forklart seg i samsvar med Hans Petter Aasen sin fremstilling.

Retten kan ikke se at forklaringene fra partsrepresentantene i seg selv er motstridende. De kan ha oppfattet situasjonen ulikt. At ordføreren skal ha uttalt at kommunen skulle gi støtte til en ny bru, er likevel et moment som kan kaste lys over hvordan kommunen anså utbetalingen i 2011. Retten kommer tilbake til dette, nedenfor.

Det er uansett nødvendig å gå inn på sakens øvrige forhold for å se hvorvidt kommunen på utbetalingstidspunktene kan ha ment at en eller flere utbetalinger til Åsveien Veiforening BA skulle være tilskudd, og ikke slike «flomlån».

Partenes utsagn i forbindelse med avtaleinngåelsen

Partene er enig i at alle de tre utbetalingene ble gitt i etterkant av en telefonsamtale mellom kommunens rådmann, Jermstad, og daværende styreleder for veiforeningen, Hans Petter Aasen. Hva som ble sagt i samtalen, er det ingen av partene som eksakt erindrer. Aasen hadde oppgitt hvor mye Åsveien Veilag BA hadde behov for, og rådmannen hadde overført dette beløpet til veiforeningens konto. Ifølge rådmannen selv var dette en kaotisk og hektisk tid, og det var ikke tid for alle de vanlige formalitetene.

Ingen av dem kan huske at ordet «lån» ble brukt, eller at det ble sagt noe om betingelser for et lån. Jermstad var imidlertid klar på at han ikke husker at han sa noe som kunne indikerer at det var snakk om en gave, tilskudd eller stønad. Aasen har ikke bestridt dette. Ifølge dem begge var det tale om et forskudd. Hva det konkret var forskudd på – forskudd i form av lån fram til Statens naturskadefond utbetalte erstatning, eller forskudd på skjønnsmidler fra kommunen – kan imidlertid ikke noen av partene erindre at det ble gått inn på. I samtale men en annen aktør som ønsket utbetaling fra kommunen, opplyste Jermstad at de snakket om betingelsene for et lån, og hva som ble situasjonen dersom Statens naturskadefond til slutt ikke utbetalte erstatning. Det er altså enighet om at dette ikke var tema mellom Aasen og Jermstad.

Jermstad mener at Aasen fikk den samme informasjonen som de andre låntakerne. Ifølge Jermstad ble det gitt informasjon om ordningen med utbetalinger fra kommunen i påvente av erstatning fra Statens naturskadefond, både på sosiale medier og på kommunens nettside. Det ble også avholdt et møte hvor kommunen informerte om ordningen. Jermstad opplyste også om at ordningen ble kommunisert via media, herunder TV2, Dagbladet, Arbeidets rett og andre aviser og TV-stasjoner. Kommunen har ifølge rådmannen ikke lyktes å gjenopprette de gamle nettsidene til kommunen hvor denne ordningen skal ha vært omtalt. Ei heller er det fremlagt noen avisutklipp el. som viser hvilken informasjon som ble gitt gjennom media. Hans Petter Aasen har heller ikke forklart at han mottok denne informasjonen.

Ut fra det som er belyst i saken, kan ikke retten se at kommunen på noe tidspunkt har informert Åsveien Veiforening BA konkret om ordningen med lån i påvente av erstatning fra Statens naturskadefond. Det var heller ingen nærmere informasjon/diskusjon om betingelsene for utbetalingen, ved den senere overføringen i desember 2011 og mars 2012. Retten mener dette trekker i retning av at det ikke var ment å gi et lån. Betingelsene for et lån, herunder eventuell rentesats og tilbakebetalingstidspunkt, fremstår som helt sentrale forhold å gjennomgå ved opptak av så vidt store lån som her.

At kommunen ikke eksplisitt skal ha uttalt at det var et lån og gjennomgått betingelsene i samtalen med veiforeningens styreleder, kan imidlertid ikke i seg selv være tilstrekkelig for å sannsynliggjøre at kommunen mente at utbetalingene ikke var et lån. Dette særlig

med den situasjonen som forelå i kommunen. Som nevnt ovenfor skal det ved slike ensidige disposisjoner tas mer hensyn til gavegiver enn gavemottaker.

Avtaler eller skriftlig korrespondanse mellom partene

Det er på det rene at det verken foreligger en låneavtale eller anen skriftlig korrespondanse mellom partene fra 2011 eller 2012. Det eneste skriftlige dokumentet som viser handlinger mellom partene i disse årene, er bankens melding om kreditering av de tre utbetalingene, samt betalingsoversikten i kommunens bankforbindelse, Nordea.

I betalingsoversikten er det av kommunen kun oppgitt «Aasvegen», uten noe nærmere forklaring, ved utbetalingen av de 400.000 kronene 13. oktober 2011. Den 13. desember 2011 er det oppgitt «Åsbrua» for en betaling på kroner 660 000. For den siste betalingen 13. mars 2012 er det også kun oppgitt «Aasenvegen».

I meldingen om kreditering til Hans Petter Aasen 14. oktober 2011 er det oppgitt at mottaker er «Aasvegen v/ Hans Petter Aasen» og at beløpet gjelder «forskottering vedr. flommen 16/8-2011». I neste melding 14. desember 2011 er mottaker oppgitt å være «Åsbrua» og det er oppgitt at beløpet gjelder: «forskudd flomutgifter.» I siste melding, 13. mars 2011, er «Aasenvegen» oppgitt som mottaker, og det er oppgitt at beløpet gjelder «forskudd flom».

Retten mener beskrivelsen av utbetalingene internt i kommunens bank, samt i meldingene om kreditering, gir liten veiledning hva gjelder hva partene mente utbetalingen var å anse som på utbetalingstidspunktet. Utbetalingene som er gjort overfor øvrige, ifølge kommunen sammenlignbare låntakere, er ikke fremlagt. At utbetalingene er omtalt som et forskudd, kan tas til inntekt for at det var ment som en mellomløsning – et lån – frem til erstatning fra Statens naturskadefond forelå. Retten mener imidlertid at det da hadde fremstått mer naturlig å omtale utbetalingene som et lån, dersom dette var realiteten. Ordlyden «forskudd» harmonerer derfor etter rettens syn i større grad med Åsenveien AS sin anførsel: at kommunen skulle gi forskudd på skjønnsmidler fra staten til de som var hardest rammet.

Retten kommer tilbake til betydningen av at utbetalingene fortsatt omtales som forskudd ved utbetalingen i 2012, etter at kommunen har fått innvilget skjønnsmidler. Retten kommer også tilbake til betydningen av at det ikke forelå noen andre dokumenter i forbindelse med transaksjonene. Også fravær av dokumenter kan i seg selv være et viktig tolkningsmoment.

Skriftlige fullmakter, regnskaper og kommunevedtak

Det foreligger altså ingen vedtak i kommunestyret i forbindelse med utbetalingene til Åsveien Veiforening BA konkret, ei heller noen vedtak i forbindelse med de andre utbetalingene av lån eller statlige skjønnsmidler til privatpersoner. Det foreligger heller

ingen skriftlige fullmakter som er gitt rådmannen i forbindelse med utbetalingene, og det er heller ikke fremlagt noen dokumentasjon som viser eventuell skriftlig korrespondanse internt i kommunen. Løpende regnskapsoversikt som skriver seg fra høsten 2011, eller årsregnskapet for 2011, slik det fremstod i 2012, er ikke fremlagt. Det foreligger derfor ingen tidsnær dokumentasjon som kan si noe om hvilke vurderinger kommunen faktisk foretok i forbindelse med de aktuelle utbetalingene. Årsregnskapene ble etterspurt av retten under hovedforhandlingen. Retten kommer for øvrig inn på opplysninger om årsregnskapene for 2012 både hva gjelder kommunen og veiforeningen, nedenfor.

Tidsnære avisutklipp

Det som er fremlagt av øvrig, skriftlige dokumenter fra høsten 2011 og våren 2012, er avisutklipp fra lokalaviser, bilder av brua og flommen, samt dokumenter i forbindelse med kommunens søknad om statlige skjønnsmidler.

I et avisutklipp fra Arbeidets Rett, datert 19. august 2017 omtales at beboerne i Åsenveien dagen i forveien fikk installert en provisorisk hengebro over elva, slik at de for første gang etter flommen kunne gå over brua. I artikkelen nevnes at ordføreren tidligere er flydd inn til Åsenveiens beboere. Under overskriften «Trenger ny bru» fremgår videre:

«Vi er avhengig av at det blir bygd ny bru, og den må bygges mye høyere enn den gamle. Kommunen har lovet at vi skal få oss en midlertidig bru så snart som mulig. Hvis ikke det går, blir det snakk om evakuering, og det håper jeg inderlig ikke det blir noe av, sier Roar Aasen».

Roar Aasen er altså styreleder i Åsenveien AS i dag, og sønn av tidligere styreleder Hans Petter Aasen. Retten mener at avisutklippet underbygger at beboerne i Åsenveien hadde fått en form for lovnader fra kommunens ordfører i forbindelse med ny bru. Dette er også i samsvar med hva Roar og Hans Petter Aasen har forklart for retten. Den tidligere ordføreren er ikke hørt i saken. Retten mener videre at avisutklippet underbygger at det var tale om snarlig bygging av ei midlertidig bru, og at det var dette kommunen skulle støtte.

Hvorvidt ordføreren formelt sett ikke hadde kompetanse til å binde kommunen med slike lovnader, er ikke avgjørende. Retten mener uttalelsen i avisutklippet er relevant som tidsnær dokumentasjon på hvordan situasjonen var mellom partene tidlig høst 2011, og hvordan kommunen så på utbetalingen, særlig i fravær av øvrige dokumenter. Retten oppfatter heller ikke at kommunen i dag bestrider at ordføreren faktisk uttalte dette, og det er ikke fremlagt noe som underbygger at kommunen tok avstand fra en slik lovnad i 2011.

Søknad om skjønnsmidler

Av øvrige dokumenter fra 2011, er fremlagt kommunens søknad om skjønnsmidler fra Staten v/ Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, datert 23. september 2011.

I søknaden søkes dekning ut fra påløpte og anslåtte kostnader, og kommunen gir uttrykk for at de ikke har oversikt over hele skade- og kostnadsbildet. Det er også presisert at «Flommen utløste også betydelige skader hvor adressen for evt. skadedekning er uklar». I kostnadsoversikten som fremstår å være sendt 22. november 2011 fremgår at det søkes om 1,5 millioner til «Bygging av midlertidige veier og bruer i påvente av permanente anlegg». Denne posten er utdypet nærmere som følger:

«Flere private bruer ble ødelagt under flommen, og flere bosettinger ble isolert. For å avhjelpe situasjonen i påvente av permanente løsninger, blir det bygget midlertidige veger og bruer.»

Retten mener at dokumentene fra søknaden underbygger at kommunen på dette tidspunkt mente at statlige skjønnsmidler kunne dekke utgifter til bygging av privateide bruer. Hvilke midlertidige bruer kommunen faktisk mente skulle bygges med disse midlene – om ikke dette også var ment å gjelde Åsenveien – fremstår for retten som uklart.

Situasjonen for de private broene

Åsbrua var altså en privateid bro hvor bosettingen ble isolert av flommen, og det var behov for tiltak for å sørge for å næringsdrivende kunne fortsette virksomheten, i tillegg til at det bodde barn i området som måtte over elva for å komme på skolen. Ut fra en sammenligning av situasjonen for bosettinger ved andre ødelagte bruer, mener retten det fremstår som høyst sannsynlig at kommunen også siktet til Åsenbrua når søknaden og kostnadsanslaget for skjønnsmidlene ble skrevet.

Det har vært nevnt tre andre bruer i Holtålen, som var ødelagt helt eller delvis etter flommen: Gildsetbrua, Bolligmobrua og Gauldalsbrua.

Gildsetstøa er en grend på samme side av Gaula som Åsenveien, lenger nord. I likhet med Åsenveien ble den eneste bruforbindelsen til grenda skadet, slik at også de ble fullstendig isolert etter flommen. Det ble imidlertid laget en alternativ trasé ved å anlegge to kilometer vei bort til en skogsvei med bruovergang lenger sørøst.

Retten legger til grunn at også Bollingmobrua hadde andre alternative traseer til Ålen og Haltdalen sentrum, slik Roar Aasen har forklart.

Grenda på andre siden av Gauldalsbrua hadde på samme måte som Åsenveien ingen alternative traseer inn til Ålen/Haltdalen. Det ble imidlertid opplyst i retten at den bosettingen som ble isolert, var en seter uten helårsdrift, hvor det kun var fastboende frem til tidlig september.

Retten mener altså at behovet for tiltak fra kommunens side for beboerne i Åsvegen må ha fremstått minst like prekær som for grendene ved de andre ødelagte bruene i Holtålen

kommune. Dette tilsier at kommunen – i den grad de ville bistå de øvrige grendene – også ville bistå Åsvegen høsten 2011. Dette har også en side til formålet med utbetalingen, samt alternativene for kommunen brua ikke hadde blitt bygget opp. Det gås nærmere inn på dette, nedenfor.

Økonomisk støtte til andre privateide bruer

Dersom man legger til grunn kommunens oppfatning i dag: at Åsenveien AS skal tilbakebetale hele beløpet som ble utbetalt til veiforeningen i 2011 og 2012, innebærer dette at Åsvegen ikke har mottatt noen form for støtte for å sikre trasé inn til Haltdalen i etterkant av flommen. Åsvegen har verken mottatt tilskudd for bygging av den provisoriske gangbrua som kom i stand i august 2011, for vurdering av bruas tilstand, eller for andre tiltak som hindrer isolering av grenda. Dette skiller seg fra både Gilsetbrua og Bollingmobrua.

Det ble brukt 620 000 for bygging av alternativ trasé for beboerne i Gilsetstøgrenda. Dette ble gitt av skjønnsmidlene kommunen mottok fra staten. Skjønnsmidler fra kommunen dekket også undersøkelser/inspeksjoner av Gilsetbrua. Bollingmobrua mottok nærmere 115 000 i tilskudd for utredning av skadene på brua. Dette ble også gitt av skjønnsmidlene.

Gauldalsbrua mottok ingen støtte fra kommunen, utover lån. Retten mener imidlertid som påpekt ovenfor at situasjonen ved denne brua skiller seg fra de øvrige bruene, ettersom det kun var seterdrift på setra fram til 5. september, slik Bjørg Helene Skjerdingstad som driver setra har forklart. Driften på setra var tilnærmet avsluttet når flommen kom 16. august 2011, og det var ikke et slikt akutt behov for alternativ trasé, som for de øvrige bruforbindelsene.

Dersom situasjonen høsten 2011 hadde vært slik kommunen legger til grunn: at Bollingmobrua og Gilsetstøgrenda mottok penger til inspeksjon av bruene, samt bygging av alternative traseer uten at Åsengrenda mottok noen form for tilskudd, fremstår det som sannsynlig at dette hadde vært tema enten mellom partene, eller i media. Dette særlig sett på bakgrunn av beskrivelsen i Arbeidets Rett i august 2011.

Retten mener disse forholdene underbygger at kommunen rent faktisk mente å gi tilskudd til Åsenveien.

Skjønnsmidlene fra staten kunne ikke dekke Åsbrua

Kommunen har argumenter med, og Jermstad har forklart, at det aldri var meningen at Åsbrua skulle dekkes med skjønnsmidler ettersom skjønnsmidler ikke kan gå til å dekke denne typen anlegg. Rettens vurdering må imidlertid, igjen, bero på hvordan partene oppfattet situasjonen høsten 2011.

Slik Jermstad har forklart kommunens håndtering av de økonomiske forholdene i tiden etter flommen med store pengeutbetalinger uten vedtak i kommunen, uten skriftlige fullmakter og uten skriftlige søknader og rapportering av pengebruk, er prosedyrene så vidt formløse og akutte, at det fremstår sannsynlig at kommunen – og særlig rådmannen – kan ha foretatt andre grep som ikke var i henhold til de ordinære fremgangsmåtene.

Det fremstår generelt sett – tatt i betraktning kaoset som er beskrevet i kommunen etter flommen – uklart for retten om kommunen faktisk hadde oversikt over at de privateide bruene ikke kunne dekkes under skjønnsmidlene. Dette krevde både kunnskap om ordningen, samt kunnskap om forholdene ved de enkelte bruene. Hva gjelder Åsenbruas dekning konkret, var dette over lengre tid uklart, all den tid også Ankenemnda for Statens naturskadefond bestred dette frem til lagmannsrettens avgjørelse sommeren 2014.

Sett hen til at kommunen eksplisitt søkte skjønnsmidlene for dekning av midlertidige bruer, kan heller ikke kommunen ha inntatt et generelt standpunkt om at skjønnsmidlene ikke kunne brukes på privateide bruer på grunn av dekningen under Statens naturskadefond.

En rekke av utbetalingene som senere er postert under «Bygging av midlertidige veger og bruer i påvente av permanente anlegg» er også gjort før Kommunal- og Regionaldepartementet innvilget støtte til kommunene ved brev til Fylkesmannen 22. desember 2011. Alle utbetalingene av skjønnsmidler gjort i forkant av denne datoen, må derfor nødvendigvis være gitt av kommunen som forskudd. Dette har en side til kommunens nevnte økonomistyring, og kan ha medført at den endelige posteringen av utbetalinger, ikke nødvendigvis er i samsvar med den tiltenkte posteringen. Kommunen ble ikke innvilget alle postene det ble søkt om skjønnsmidler for.

At kommunen i praksis utbetalte skjønnsmidler før den endelige bevillingen av skjønnsmidlene ble gitt 22. desember 2011, underbygger også Roar og Hans Petter Aasen sin forklaring om at kommunen opplyste at det skulle gis forskudd på disse midlene. Både skjønnsmidlene til Bollingmobrua og Gilsetstøbrua er også gitt forut for 22. desember 2011.

I tillegg til at det er spørsmål om hvordan kommunen oppfattet premissene for skjønnsmidlene, forsikringsdekning mm., er det også spørsmål om hvordan kommunen oppfattet de konkret tiltakene som ble gjort på Åsbrua høsten 2011.

Det er ikke omtvistet at Statens naturskadefond ville dekke tapet av Åsbrua, altså den rene økonomiske verdien av den brua som ble ødelagt. I Fylkesmannens vedtak om skjønnsmidler er det presisert at skjønnsmidlene ikke skal gå til utgifter som dekkes på annen måte, herunder av private forsikringer eller andre statlige etater (inkludert Statens naturskadefond). Dette ble også presisert i Fylkesmannens brev til kommunen 25. oktober 2011.

Dersom kommunen – riktig eller uriktig – oppfattet at midlertidige tiltak på Åsbrua ikke var dekket av Statens naturskadefond, underbygger dette at kommunen faktisk kan ha brukt forventede skjønnsmidler til dette formålet.

Hvorvidt kommunen og Åsenveien mente det skulle bygges ei midlertidig, forenklet bru i påvente av en endelig oppbygning av brua pengene fra Statens naturskadefond, får derfor betydning. Igjen er det altså avgjørende å se hen til momenter som kan si noe om hvordan partene oppfattet dette høsten 2011, og ikke alene hvordan partene oppfatter dette i dag. At den brua som ble bygget i oktober 2011 fortsatt står i dag, 6 år senere, er dermed ikke et argument i seg selv for at brua ikke ved byggingen ble ansett for å være midlertidig.

Til støtte for at brua ved byggingen i oktober 2011 var ment som en midlertidig løsning, og ikke som en gjenoppbygging, har Åsenveien vist til at brua som står der i dag ble reist før fylkesvei 30 var ryddet, og det var vanskelig å få inn nye materialer til området. Kommunen har ikke bestridt dette. Brua ble derfor delvis bygget med materialer fra den gamle brua, og er derfor i dårligere stand enn den gamle. En slik løsning ville ikke blitt valgt ifølge Åsenveien AS, dersom brua var ment som en permanent løsning. Det er til sammenligning fremlagt bilder som viser standarden på Gauldalsbrua, som først ble gjenoppbygd med lånte midler fra kommunen på et senere tidspunkt.

En vurdering fra anleggsingeniør Ole- Jørgen Kjellmark datert 9. august 2012 er også fremlagt av Åsenveien AS. Der omtales brua i Åsvegen som provisorisk, og det vises til at den har fått landkaret undergravd på veisiden, og må understøpes snarest. Det er også minnet om at brubjelkene er påsveiset, og ikke tåler det samme som nye bjelker.

Jermstad sa i retten at denne vurderingen ikke kan vektlegges, og at den må oppfattes som et ønske fra anleggsingeniøren om å skaffe seg arbeid, og et ledd i Åsenveien s prosjekt om å skaffe seg en ny bru. Kommunen har imidlertid ikke lagt fram noen alternativ vurdering av brua som tilsier at den er i en annen tilstand enn beskrevet. Det er også Kjellmark som har utført byggingen av brua, slik at retten mener han er særlig nær til å vurdere bruas tilstand. At Kjellmark i et brev som er skrevet mindre enn et år etter at brua ble satt opp i oktober 2011, og før tvist er oppstått i saken, omtaler brua som provisorisk, underbygger også at Åsenveien og den ansvarlige ingeniøren faktisk oppfattet at brua som ble bygget skulle være midlertidig.

Brevet fra Kjellmark sommeren 2012 er adressert kommunen. Det er ikke fremlagt noe dokumentasjon som viser at kommunen reagerte på at brua ble beskrevet som provisorisk eller av en så vidt dårlig kvalitet som det som beskrives. Dersom kommunen faktisk mente at de året før hadde gitt et rentefritt lån på 1,5 millioner kroner for bygging av en permanent bru til Åsenveien, kun i påvente av den endelige erstatningen fra Statens naturskadefond, ville det ikke være unaturlig om kommunen reagerte på beskrivelsen av bruas tilstand.

Retten mener altså at det er flere konkrete holdepunkter som tilsier at kommunen faktisk mente at det skulle gjøres midlertidige tiltak på Åsbrua på grunn av den akutte situasjonen for beboerne. Det fremstår som nevnt også for retten som uklart hva kommunen ville ha foretatt seg dersom Åsenveien ikke hadde bygget opp brua umiddelbart, slik det ble gjort. Dette har en side til hvordan situasjonen faktisk hadde vært om Åsenveien ikke hadde oppfattet at det ble innvilget ekstra midler for en midlertidig, akutt løsning, men at pengene brukt på en slik løsning for høsten 2011, skulle gå til fradrag i ei endelig bru når man fikk inn nye materialer mm.

Anført manglende fullmakt for utdeling til Åsveien Veiforening BA

Jermstad har altså forklart at midlene Åsvegen mottok, hele veien klart var ment som et lån. Jermstad hevder i dag at han verken hadde, og ei heller ville fått fullmakt til å utgi skjønnsmidler eller andre tilskudd til Åsenveien.

Jermstad har gitt ut skjønnsmidler til en rekke private personer, bedrifter og foreninger i kommunen. Det er ikke fremlagt noen skriftlige søknader eller korrespondanse mellom kommunen og de private som ble innvilget disse skjønnsmidlene. Det fremstår fortsatt for retten som uklart hvordan utdelingen faktisk foregikk og hvilke konkrete krav og undersøkelser av forsikringsforhold, som ble gjort i forkant av utbetalingene. Jermstad forklarte også at han heller ikke hadde fått noen eksplisitt fullmakt for å gi ut disse midlene til andre. Det er da ingenting i saken som tilsier at kommunen ville ansett ham for å gå utover sine fullmakter akkurat hva gjelder utbetalinger til Åsenveien. Det avgjørende er som nevnt ikke hvordan kommunen, herunder rådmannen, ser på dette i dag.

Retten mener at det generelt var en utradisjonell og til dels uprofesjonell håndtering av kommunens økonomi høsten 2011. Både rådmannen og den senere økonomisjefen beskriver et kaos i de økonomiske forholdene i kommunen fra høsten 2011. At brudd på regler for håndtering av midlene i seg selv skulle tilsi at kommunen ikke kan ha ment å innvilge skjønnsmidler, må på denne bakgrunn tillegges liten vekt.

At det er utarbeidet rapporter og revidert regnskap for bruken av skjønnsmidlene, uten at denne dokumentasjonen viser at Åsbrua ble innvilget noe av midlene, mener retten da heller ikke kan være avgjørende. Den endelige posteringen og innrapporteringen av bruken av skjønnsmidlene, er ikke et slikt tidsnært bevis, som de øvrige momentene som er nevnt ovenfor.

Ifølge dagens økonomisjef i kommunen, Svend Olaf Olsen, ble han ansatt som økonomisjef 50 % og flomkoordinator 50 % i løpet av 2012. Slik retten oppfattet var det en relativt kaotisk økonomisk situasjon i kommunen når han begynte med opprydningsarbeidet etter flommen. Låneavtalene som ble inngått høsten 2011, lå blant annet litt overalt i sakspapirene. Noen transaksjoner fra kommunen var kun dokumentert med kontoutskrifter. Posteringen var heller ikke korrekt, og lånene som var utbetalt høsten 2011 ble ompostert fra langsiktig gjeld til langsiktige fordringer. Hva gjaldt bruken av skjønnsmidlene hadde ikke Olsen noen befatning med selve bokføringen, kun struktureringen av hvilke beløp som skulle under hvilke poster. Denne posteringen

gjennomførte han ved å vurdere hvor det var mest sannsynlig at utbetalingen hørte hjemme, samt ved å forhøre seg med den som hadde foretatt bokføringen.

På bakgrunn av det som er gjennomgått ovenfor, mener retten at det en rekke forhold som tyder på at kommunen høsten 2011 faktisk mente å innvilge støtte – altså ikke lån – til Åsveien. Slik situasjonen er beskrevet fremstår det som sannsynlig at kommunen ønsket å ta grep og brukte utradisjonelle, men effektive metoder for å bistå kommunens innbyggere, uten at kommunen nødvendigvis på dette tidspunkt hadde en endelig mening om hvilke midler denne hjelpen skulle gå av. At kommunen også kan ha misoppfattet vilkårene for de ulike dekningene, eller de faktiske forholdene rundt Åsenveien , fremstår også påregnelig.

Manglende låneavtale

Til dette kommer det faktum at Åsvegen Veiforening BA altså ikke før sommeren 2013 har blitt spurt om å signere på noe gjeldsbrev, eller noe skriftlig for øvrig i forbindelse med utbetalingene.

Jermstad og kommunen har forklart at dette skyldes at situasjonen var kaotisk, og at det også for flere andre person ikke ble signert noen låneavtale, uten at dette har blitt problematisk i ettertid. Samtlige som ikke har hatt låneavtaler, har også tilbakebetalt.

Retten mener Jermstads forklaring om at 5-6 andre heller ikke har hatt skriftlige avtaler, må modifiseres på bakgrunn av Olsens gjennomgang av de låneavtalene som forelå.

Olsen forklarte for retten at det er flere betalinger som det ikke er knyttet låneavtaler til, men disse utbetalingene er kun knyttet til fire forskjellige subjekter, altså tre foreninger/personer, foruten Åsvegen Veiforening BA:

Findlandsvollenvegen v/Ole Løvdal fikk utbetalt kroner 50 000 14. september 2011, uten at Olsen har lyktes å finne noen låneavtale for transaksjonen. Hultdalsvollsvegen v/ Ole Gunnersen fikk utbetalt kroner 443 792 den 21. november 2012, også uten at Olsen har lyktes å finne noen låneavtale. Hva gjelder Hultdalsvollsvegen hadde disse imidlertid allerede signert på en tidligere låneavtale i forbindelse med en tidligere utbetaling på kroner 118 960 den 20. oktober 2011. Vervegen fikk utbetalt kroner 190 000 20. september 2011, uten at Olsen har lyktes å finne noen låneavtale knyttet til utbetalingen. Samtlige av disse har i etterkant fått erstatning fra Statens naturskadefond, og tilbakebetalt lånebeløpene.

Retten mener at utbetalingene som er gjort til Åsveien Veiforening BA skiller seg ut fra de to øvrige låntakerne hvor det overhodet ikke er funnet noen låneavtaler. Disse gjelder to enkeltutbetalinger på henholdsvis 50 000 og 190 000 kroner, mens Åsveien Veiforening BA altså er anført å ha en formløs låneavtale for 1,5 millioner kroner. I tillegg fremstår det ut fra Olsen sin forklaring som uklart om det ikke foreligger gjeldsavtaler for de to andre

aktørene, eller om Olsen ikke har klart å finne avtalen i kommunens papirer. Olsen forklarte som nevnt at låneavtalene lå over alt når han kom inn i 2012. Ingen av de andre uten låneavtaler er ført som vitner.

Den eneste andre låntakeren som er ført som vitne fra kommunens side, er Bjørg Helene Skjerdingstad. Hun forklarte at hun i forkant av utbetalingen av lånet til Gauldalsbrua hadde mottatt informasjon både gjennom møte med ordføreren, Holtålen kommune og lensmannen. I forkant av alle utbetalinger måtte hun også signere på at utbetalingen var et lån, før hun mottok pengene. Når de hadde mottatt pengene skrev de også under en konkret avtale på at de hadde mottatt pengene som forskudd på erstatning fra Statens naturskadefond.

Rådmannen har etter rettens syn ikke gitt noen plausibel forklaring på at nærmest alle låntagerne har mottatt og signert låneavtaler i forbindelse med utbetalingene, samtidig som Åsvegen Veiforening BA ikke har signert noe som helst. Selv om situasjonen fremstod akutt, ble altså den første utbetalingen til veiforeningen først foretatt 13. oktober 2011, nærmere to måneder etter selve flommen. Dette var også etter at det var installert en provisorisk gangbru fra Åsenveien. At det skal ha vært så vidt vanskelig å få signert en avtale med akkurat Åsenveien, mener retten derfor ikke fremstår sannsynlig. I denne sammenheng peker retten på at det er andre lånetakere som har signert låneavtaler, som har mottatt utbetalinger allerede i september, herunder Kaffekråa og Bakkavegen veiforening.

Denne kaotiske tilstanden kan i enda mindre grad forklare manglende skriftlighet eller låneavtale ved de to neste utbetalingene, 13. desember 2011 og 13. mars 2012. At det heller ikke for den andre og den tredje utbetalingen skal ha blitt signert noe som helst fra Åsenveien sin side, forsterker innrykket av at kommunen ikke faktisk mente at veiforeningen forpliktet seg til å tilbakebetale 1,5 million kroner. Selv om ikke renter var aktuelt, mener retten at selve vilkåret for tilbakebetaling – utbetalingen fra Statens naturskadefond – fremstår så vidt essensiell å nedtegne at det fremstår for retten som uforståelig at det ikke er gjort. Rådmann Jermstad er økonom av yrke, og må ha vært fullstendig klar over den risikoen kommunen løp ved å utbetale store summer, uten noe skriftlighet utover kvitteringen fra banken. Dette har også kommunen ved rådmannen tatt konsekvensen av, overfor nærmest alle de andre låntakerne.

Partenes etterfølgende opptreden frem til våren 2013

Kommunen tok ikke initiativ til å formalisere utbetalingene til Åsvegen Veiforening BA, i perioden fra oktober 2011 til mars 2013. Utkastet til låneavtale ble av kommunen først oversendt i brev til samtlige låntakere våren 2013, primært for å sikre rentebetaling. Utkastet til låneavtalen som til slutt blir fremlagt for Åsenveien i 2013, fremstår så vidt enkel og ordinær at den kunne blitt utarbeidet på et langt tidligere tidspunkt, særlig når Åsenveien er én av kun tre låntakere uten en slik skriftlig avtale. Det var som nevnt utarbeidet liknende avtaler for en rekke aktører allerede høsten 2011.

Heller ikke foreligger det noen annen, skriftlig korrespondanse mellom partene fra høsten 2011 til våren 2013. Ettersom det som tidligere nevnt ble rettssak mellom Åsenveien AS og Ankenemnda for Statens naturskadefond, og erstatningsutbetalingen tok lenger tid enn forventet, kunne dette tilsi at kommunen fulgte opp overfor foreningen på noen måte. Herunder ville det være naturlig om kommunen formelt ba om en oppdatering på utsiktene for utbetaling, ettersom det så vidt retten oppfatter ikke var klargjort for noen av låntakerne hva status ville bli dersom Statens naturskadefond ikke erstattet beløpene kommunen hadde utbetalt i mellomtiden. Manglende oppfølgning og korrespondanse, er nok et moment som underbygger at kommunen ikke i perioden har forholdt seg til at utbetalinger faktisk var ment som et lån. Åsenveien AS har heller ikke tatt skriftlig kontakt med kommunen i perioden for å informere om saken for Statens naturskadefond, for å få formalisert en låneavtale, eller for å nedbetale noe av lånet.

Retten kjenner ikke til hvilken korrespondanse som har vært med de øvrige låntakerne i denne perioden.

Partenes etterfølgende opptreden fra våren 2013

Åsenveien AS sin opptreden i etterkant av kommunens brev av mars 2013, kunne tilsi at foreningen hele veien har vært innforstått med at de i 2011 og 2012 fikk utbetalt lån som skulle betales tilbake når de mottok erstatning fra Staten naturskadefond.

Styreleder Roar Aasen, som kom inn som styreleder i juli 2012 har forklart at foreningen våren 2013 mottok et brev om at kommunen ville «gjøre om» utbetalingen til et lån, og at de ikke hadde hørt noe om at det var et lån forut for dette. Bade han og Hans Petter Aasen ble overrasket, og usikre på om de skulle signere låneavtalen som ble forelagt dem. Både Roar og Hans Petter Aasen oppfattet at dette skjedde som følge av at kommunen hadde tatt på seg for mye i etterkant av flommen.

Retten er enig med kommunen i at det som kommer til uttrykk i brevene sommeren 2013 ikke harmonerer med Aasens beskrivelse av hvordan de oppfattet situasjonen når de mottok brevet om låneavtalen i 2013. I brevet fremstår det verken som om Åsenveien AS er overrasket over kommunens beslutning, eller bestrider kommunens oppfatning av avtalen. Det var ikke nødvendig å avvente saken med Statens naturskadefond, for å komme med innsigelser til at utbetalingene i 2011 og 2012 var et lån.

Ved vurderingen må det imidlertid hensyntas at foreningen ikke er et profesjonelt aksjeselskap, og dermed ikke antas å ha hatt nærmere kunnskap om kommunens kompetanse til å omgjøre en utbetaling fra tilskudd til lån. Det fremstår heller ikke usannsynlig at foreningen kan ha blitt usikker på det opprinnelige formålet med utbetalingene, all den tid det ikke forelå noen vedtak fra kommunen eller noen skriftlig korrespondanse på grunnlaget for overføringen.

Sett hen til de momentene som er gjennomgått ovenfor, og som i tid ligger nærmere utbetalingene, mener retten at den eventuelle tvilen som er oppstått hos Åsenveien AS i 2013, ikke kan være avgjørende for vurderingen av den felles forståelsen på utbetalingstidspunktet.

Foreningen gir heller ikke uttrykk for noen erkjennelse av at det var tale om et pengelån, i brevene som sendes sommeren 2013. Slik situasjonen var med en pågående rettssak mot Statens naturskadefond, anser retten også at det kan ha fremstått naturlig å forsøke å få utsatt hele spørsmålet kommunen tok opp i brevet våren 2013, herunder å utsette en eventuell konflikt med kommunen.

Denne situasjonen har også betydning for foreningens årsregnskap for 2012 og 2013. Ifølge daværende styreleder Hans Petter Aasen var det først når foreningen i 2013 fikk beskjed om at utbetalingen skulle gjøres om til lån, at de inntok 1,5 millioner som en låneforpliktelse i årsregnskapet for 2012. Hans Petter Aasen er utdannet regnskapsfører. Han kunne ikke svare på hvilke oppføringer som var i regnskapet for 2011, og det fremstår for retten som uklart hvorvidt foreningen hadde formelle årsregnskap fra tiden forut for omdanningen til aksjeselskap i 2012. Dette er ikke fremlagt.

Det er også uklart for retten hva som var bakgrunnen for at kommunen faktisk innvilget utsatt signering av låneavtale med foreningen. Hele begrunnelsen for at kommunen stilte krav om å signere en låneavtale med renteforpliktelser, var at kommunen ikke lenger hadde råd til å bære gjeldsbyrden for de aktørene som fortsatt ikke hadde fått utbetaling fra Statens naturskadefond. Utbetalingene hadde tatt lenger tid enn kommunen hadde forutsett. Dette gjaldt nettopp også Åsenveien AS, som ennå ikke hadde fått endelig dom i saken om erstatningsoppgjøret fra staten. At kommunen da besluttet å utsette krav om formell låneavtale med renteforpliktelse for denne foreningen, var stikk i strid med formålet med kommunens vedtak om rentepliktige lån, særlig når lånebeløpet var så vidt høyt. Dette underbygger at kommunen fortsatt i 2013 håndterte Åsenveien AS annerledes enn de øvrige som hadde fått utbetalinger i 2011 og 2012.

Retten mener etter en samlet vurdering av alle sakens forhold at det er fremkommet konkrete holdepunkter som sannsynliggjør at partene høsten 2011 ikke anså utbetalingen som et lån, men et tilskudd for å bygge en midlertidig løsning for Åsbrua. Hvorvidt kommunen anså dette som et forskudd på skjønnsmidler som ble søkt fra staten, eller som et øvrig tilskudd, er ikke avgjørende. Retten mener at den økonomiske sitasjonen i kommunen høsten 2011 og våren 2012 fremstår så vidt kaotisk at det er vanskelig å slutte hvorvidt kommunen hadde en konkret plan med akkurat utbetalingen til Åsenveien Veiforening BA, foruten at utbetalingene ikke var ment som et lån.

Den kaotiske, økonomiske situasjonen fortsatte frem til det ble ansatt en økonomiansvarlig og flomkoordinator etter den siste utbetalingen til Åsenveien Veiforening BA i mars 2012. Retten mener det ikke er holdepunkter for at denne siste utbetalingen skal bedømmes annerledes enn de to første. Utbetalingen er fortsatt totalt formløs, uten noen etterprøvbare dokumenter. Det fremstår sannsynlig at kommunen ikke mente noe annet med denne utbetalingen enn utbetalingene høsten 2011. Som nevnt tidligere var også ordningen med flomlån formelt opphørt høsten 2011. At utbetalingen fortsatt betegnes som et «forskudd», til tross for at skjønnsmidlene fra staten var innvilget kommunen i desember 2011, kan ikke endre dette. Sett hen til hvordan saksbehandlingen i kommunen har vært i saken, kan ikke retten se at det kan legges avgjørende vekt på formuleringen ved bankoverføringen.

Det er ikke nødvendig for retten å ta stilling til om samtlige av kommunens organer har hatt et samlet syn på de aktuelle utbetalingene, og dersom ikke: hvilke organer som har ment at det skal være et tilskudd og hvilke som har ment at det skal være et lån. Rådmannen har fremstått legitimert til å utbetale et slikt tilskudd til Åsveien Veiforening BA. Det er ingen holdepunkter for at veiforeningen ikke skal ha vært i aktsom god tro – altså at de skal ha forstått, eller burde ha forstått, at rådmannen ikke hadde fullmakt til å gi ut rene tilskudd. Saken skiller seg således fra situasjonen i HR-2017-476-A. Et eventuelt tilbakebetalingskrav som ikke er hjemlet i en låneavtale, ville også være foreldet jf. den alminnelige fristen i foreldelsesloven § 2. Stevning ble først tatt ut 20. april 2017.

Sett hen til de momentene som er gjennomgått ovenfor, kan ikke den supplerende tolkningsregelen som kommunen har vist til, minimumsregelen, føre til et annen resultat. Dersom Åsenveien AS anses å ha en forpliktelse om tilbakebetale beløpet på 1,5 millioner, er dette for øvrig også en stor byrde for foreningen. Det vises til det som er sagt ovenfor om forholdet til midlertidig og permanent bruforbindelse.

Kommunen kan heller ikke høres med at et resultat som gir Åsenveien AS medhold, strider mot et likebehandlingsprinsipp. Hvilke vurderinger kommunen har gjort med tanke på likebehandling av kommunens innbyggere og aktører i 2011 og 2012, kjenner ikke retten til. Det er likevel slik at en rekke foreninger og andre private aktører altså har mottatt skjønnsmidler fra kommunen, samt at kommunen i selve søknaden om skjønnsmidler argumenterte for enda større utbetalinger til private.

Konklusjonen er at avtalen ikke kan tolkes som en låneavtale og Åsenveien AS er ikke forpliktet til å utbetale 1,5 million kroner. Rentekrav er dermed heller ikke aktuelt.

Sakskostnader

Åsenveien AS har vunnet saken fullt ut og skal få erstattet sine kostnader jf. tvl. § 20-2 annet ledd. Retten mener det ikke foreligger tungtveiende grunner for å fravike dette utgangspunktet jf. tvl. § 20-2 tredje ledd. Retten har ikke vært i tvil om resultatet, og den uklarheten som er oppstått må også Holtålen kommune som profesjonell part anses å måtte bære. Retten oppfatter også at det er kommunen som ikke har ønsket en minnelig løsning, og at dette også var årsaken til at kommunen avslo veiforeningens ønske om rettsmekling.

Tvl. § 20-3 kommer ikke til anvendelse og § 20-3 anses ikke aktuell.

Hva gjelder de konkrete kostandene, har advokat Midelfart fremlagt sakskostandsoppgave på kroner 123 836, som også inkluderer reiseutgifter for partsrepresentanten og vitner på i overkant av 7000 kroner. Kommunen har ikke hatt innsigelser til kostnadsoppgaven. Retten mener at kostnadene er rimelige og nødvendige jf. tvl. § 20-5.

Åsenveien AS tilkjennes sakskostnader med kroner 123 836.

Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Grunnen er stor arbeidsmengde for retten.

1. Åsenveien AS frifinnes.

DOMSSLUTNING

2. Holtålen kommune plikter å betale Åsenveien AS 123 836 – etthundreogtjuetretusenåttehundreogtrettiseks – kroner i sakskostnader innen 14 – fjorten – dager fra forkynning av denne dom.

Retten hevet

Eli Husjord

Dokument i samsvar med undertegnet original av 10.11.2017 13.11.2017 Line Søraker (el.sign) Sør-Trøndelag tingrett

Rettledning om ankeadgangen i sivile saker vedlegges.

Rettledning om ankeadgangen i sivile saker

Reglene i tvisteloven kapitler 29 og 30 om anke til lagmannsretten og Høyesterett regulerer den adgangen partene har til å få avgjørelser overprøvd av høyere domstol. Tvisteloven har noe ulike regler for anke over dommer, anke over kjennelser og anke over beslutninger.

Ankefristen er én måned fra den dagen avgjørelsen ble forkynt eller meddelt, hvis ikke noe annet er uttrykkelig bestemt av retten. Ankefristen avbrytes av rettsferien. Rettsferie er følgende: Rettsferiene varer fra og med siste lørdag før palmesøndag til og med annen påskedag, fra og med 1. juli til og med 15. august og fra og med 24. desember til og med 3. januar, jf. domstolloven § 140.

Den som anker må betale behandlingsgebyr. Den domstolen som har avsagt avgjørelsen kan gi nærmere opplysning om størrelsen på gebyret og hvordan det skal betales.

Anke til lagmannsretten over dom i tingretten

Lagmannsretten er ankeinstans for tingrettens avgjørelser. En dom fra tingretten kan ankes på grunn av feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen, eller den saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørelsen.

Tvisteloven oppstiller visse begrensninger i ankeadgangen. Anke over dom i sak om formuesverdi tas ikke under behandling uten samtykke fra lagmannsretten hvis verdien av ankegjenstanden er under 125 000 kroner. Ved vurderingen av om samtykke skal gis skal det blant annet tas hensyn til sakens karakter, partenes behov for overprøving, og om det synes å være svakheter ved den avgjørelsen som er anket eller ved behandlingen av saken.

I tillegg kan anke – uavhengig av verdien av ankegjenstanden – nektes fremmet når lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre fram. Slik nekting kan begrenses til enkelte krav eller enkelte ankegrunner.

Anke framsettes ved skriftlig ankeerklæring til den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Selvprosederende parter kan inngi anke muntlig ved personlig oppmøte i tingretten. Retten kan tillate at også prosessfullmektiger som ikke er advokater inngir muntlig anke.

I ankeerklæringen skal det særlig påpekes hva som bestrides i den avgjørelsen som ankes, og hva som i tilfelle er ny faktisk eller rettslig begrunnelse eller nye bevis.

Ankeerklæringen skal angi:

- ankedomstolen

- navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger

- hvilken avgjørelse som ankes

- om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare deler av den

- det krav ankesaken gjelder, og en påstand som angir det resultatet den ankende parten

krever

- de feilene som gjøres gjeldende ved den avgjørelsen som ankes

- den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil

- de bevisene som vil bli ført

- grunnlaget for at retten kan behandle anken dersom det har vært tvil om det

- den ankende parts syn på den videre behandlingen av anken

Anke over dom avgjøres normalt ved dom etter muntlig forhandling i lagmannsretten. Ankebehandlingen skal konsentreres om de delene av tingrettens avgjørelse som er omtvistet og tvilsomme når saken står for lagmannsretten.

Anke til lagmannsretten over kjennelser og beslutninger i tingretten

Som hovedregel kan en kjennelse ankes på grunn av feil i bevisbedømmelsen, rettsanvendelsen eller saksbehandlingen. Men dersom kjennelsen gjelder en saksbehandlingsavgjørelse som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling, kan avgjørelsen for den skjønnsmessige avveiningen bare angripes på det grunnlaget at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig.

En beslutning kan bare ankes på det grunnlaget at retten har bygd på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelsen, eller på at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig.

Kravene til innholdet i ankeerklæringen er som hovedregel som for anke over dommer.

Etter at tingretten har avgjort saken ved dom, kan tingrettens avgjørelser over saksbehandlingen ikke ankes særskilt. I et slikt tilfelle kan dommen isteden ankes på grunnlag av feil i saksbehandlingen.

Anke over kjennelser og beslutninger settes fram for den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Anke over kjennelser og beslutninger avgjøres normalt ved kjennelse etter ren skriftlig behandling i lagmannsretten.

Anke til Høyesterett

Høyesterett er ankeinstans for lagmannsrettens avgjørelser.

Anke til Høyesterett over dommer krever alltid samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg. Slikt samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken behandlet av Høyesterett. – Anke over dommer avgjøres normalt etter muntlig forhandling.

Høyesteretts ankeutvalg kan nekte å ta til behandling anker over kjennelser og beslutninger dersom de ikke reiser spørsmål av betydning utenfor den foreliggende saken, og heller ikke andre hensyn taler for at anken bør prøves, eller den i det vesentlige reiser omfattende bevisspørsmål.

Når en anke over kjennelser og beslutninger i tingretten er avgjort ved kjennelse i lagmannsretten, kan avgjørelsen som hovedregel ikke ankes videre til Høyesterett.

Anke over lagmannsrettens kjennelse og beslutninger avgjøres normalt etter skriftlig behandling i Høyesteretts ankeutvalg.

Nøkkelord

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukerkonto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...